Selvhjelpsgrupper

Prinsipper for samtalen

Å delta i en selvhjelpsgruppe i LINK Oslo innebærer å følge prinsippene som er forklart under. Prinsippene danner grunnlaget for hvordan man skal arbeide, og er det som skal til for at det skal virke.

Fokus på å være tilstede ”her og nå”
Hva opplever du - her og nå? Våger du å kjenne etter? Våger du å sette ord på det og dele det? Å være tilstede handler om å våge å kjenne etter og la det du kjenner få konsekvenser for hvordan du selv handler. Selvhjelp er å lytte til det smertefulle for å finne ut hva det vil fortelle oss.

Å være tilstede her og nå er en treningssak, særlig hvis en har brukt lang tid og mye krefter på å holde det smertefulle, det som skjer her og nå, på avstand. Ved å våge å være tilstede får den enkelte lettere tak i de erfaringene og den kunnskapen som kan brukes til å komme videre.

Å våge å ikke gi råd
”Jeg har fått mange råd, men det er ingen som har gitt meg dem”, sa en kvinne i en selvhjelpsgruppe for noen år siden. Arbeidet i selvhjelpsgrupper handler om å dele erfaringer, ikke distansere seg fra sin egen opplevelse her og nå, ved å gi råd til den/de andre. Det kjennes av og til enklere å fortelle andre hva de bør gjøre enn og bare lytte til den andres erfaring. Dessuten kan det oppleves godt å hjelpe noen med et råd… Gjennom det å våge og ikke gi råd utfordres hver og en. Mange deltakere i selvhjelpsgrupper lever et liv der de stadig opplever ”gode råd”, det er godt å slippe dette i en selvhjelpsgruppe. Situasjonen blir en helt annen hvis en selv faktisk spør om råd.

Snakk ut fra deg selv og din egen opplevelse
I selvhjelpsarbeidet er det viktig å tenke at:

Slik du opplever din hverdag og din virkelighet, slik er det for deg.

Det er det du kan snakke om, ikke hvordan andre opplever det, eller hvordan du burde opplevd det. I selvhjelpsarbeidet er det sentralt ha respekt for hverandres opplevelse av virkeligheten.
Det er ikke noe som heter; ”du behøver da ikke oppleve det slik…” Kan hende skjer det noe, med den enkeltes opplevelse, i møtet med  andre deltakere i en selvhjelpsgruppe, når erfaringer deles. Speiling deltakerne i mellom kan synliggjøre nye innfallsvinkler til egen hverdag.

Si JEG, ikke MAN, EN og DU (når jeg snakker om meg selv)
Samtalene i en selvhjelpsgruppe foregår i jeg-form. Deltakerne snakker ikke sammen i generelle vendinger, men ut fra det som skjer i rommet, her og nå, da er det hver i sær (jeg og du) som opplever noe, ikkeman. For å få til dette må alle deltakerne våge å være tilstede og kjenne etter, OG faktisk sette ord på egne opplevelser, i jeg-form. Hver deltaker snakker ut fra sitt eget perspektiv.

Herfra og framover
Selvhjelp gjør vondt. Det koster å mobilisere egne krefter, treffe egne valg, ta ansvar og forandre retning. Ingen kan ikke gjøre om på det som har vært. Men man kan ta ansvar for hvordan man håndterer og bruker det en har opplevd for å komme videre. Det er dette det jobbes med i selvhjelpsgrupper; ”ikke hvorfor har vi det så ille, men hvordan komme videre”, med den smerte fulle livserfaringen man har fått med i bagasjen.

”- Andre kan ta ansvar for enkelthendelser i livet mitt. Men selve livet må jeg ta ansvar for selv.

Trengs det hjelp til å finne ut av fortiden er dette et arbeid som skjer i samarbeid med fagfolk.

”- Jeg gikk i terapi i mange år. Men først da jeg hadde begynt i selvhjelpsgruppe, greide jeg å nyttiggjøre meg den innsikten jeg hadde fått hos psykologen.

Ikke bare historieformidling og koseklubb
Arbeid i en selvhjelpsgruppe handler ikke om å nå et spesielt mål eller å lære seg én spesiell teknikk. Målet er å få i gang en forandringsprosess slik at hver og en kan finne sin egen vei. En selvhjelpsgruppe er altså ikke et kurs der det tilføres kunnskap utenfra, men et forpliktende arbeidsfellesskap der hver enkelt henter sin kunnskap innenfra.

Lytte til deg selv og hverandre
I selvhjelpsarbeidet handler det om speiling, å speile seg selv i andre. Det er noe ganske annet enn å stå foran speilet og snakke til seg selv. Når en står foran speilet, ser en seg selv med sine egne øyne. Når en ”speiler” seg i et annet menneske, får en muligheten til å se seg selv slik andre oppfatter en. Når man reagerer på det et annet menneske sier og gjør, reagerer man i virkeligheten på det den andres utsagn og oppførsel treffer i oss. Å trene på dette er sentralt i selvhjelpsgruppene.

Våge å være synlig – vis frem egen opplevelse
Skal en oppleve utbytte av en selvhjelpsgruppe, må en våge å sette ord på tanker og følelser, der og da, her og nå. Dette er ikke alltid like lett, og det er lov å bruke tid på å komme dit at en våger å vise seg fram, våger å være synlig. Deltakere bruker ulik tid på dette.

”Det at vi har hatt ulike problemer har ikke gjort noe for gruppens arbeid, eller vi kan vel si det slik at det betydde ikke noe særlig i det hele tatt. Vi eller jeg var bare opptatt av det i starten før vi ble kjent,mest fordi det var lett og prate om problemene sine. Det er ikke så lett og vise seg frem med følelser”

Ikke si mer enn du er klar for og i ditt eget tempo
En selvhjelpsgruppe er ingen konkurranse i åpenhet. Det er ikke om å gjøre å si eller fortelle mest mulig. Hvor mye (eller lite) en sier, bestemmer hver enkelt selv. Det handler om å gradvis våge å kjenne etter og sette ord på det en opplever der og da.

Når en gruppe startes opp er det viktig å respektere hverandres grenser, og ikke presse hverandre til å si mer enn man selv vil.