Men tør jeg la masken falle og vise hvem jeg egentlig er?
«Vi må våge å snakke om det», «Vi må sette ord på det» – «Psykisk helse må inn i skolen så vi kan bli åpne om problemene.» Mange TV-program, om og med og for ungdom, handler om å snakke om de jævlige tingene, det som det virkelig gjør vondt å snakke om. Men er TV-kanalen – et av våre sterkeste medier – den rette kanalen for denne formen for åpenhet? Smerte som underholdning i beste sendetid?
Det virker enkelt å snakke om viktigheten av åpenhet. Det er et tema som kan møtes intellektuelt, uten å berøre meg der smerten faktisk bor. Når katastrofen inntreffer, stor eller liten – blir det plutselig umulig å dele. For når skal jeg gjøre det? I lunsjen? Jeg vil så gjerne dele, men orker jeg å hente fram gråten bak «jeg har det bra»? Vil den bli tatt imot der og da? Jeg ønsker å bli tatt imot, men våger ikke å stole på at det er mulig og trygt.
Så blir det muligens frykten for å bli avvist som gjør at jeg kapsler inn det vonde og dytter det bort i det innerste hjørnet og døyver smerten med alt fra mat til alkohol til treningsgalskap – alt for å holde den unna dagligliv og hverdag. Inntil det smeller.
Adrian Lorentsson, tidligere leder i Mental Helse Ungdom, har beskrevet dilemmaet åpenhet veldig bra og treffende i et innlegg i Dagbladet 28. mars 2015.
«Den oppskriften jeg så nonchalant hadde slengt fram bare noen måneder før var plutselig helt umulig å følge. Jeg hadde alltid klart å underbygge påstanden min om åpenhet ved å fortelle at jeg hadde hatt det vanskelig selv.» … «Jeg oppdaget plutselig at jeg aldri hadde vært åpen. Jeg hadde snakket om åpenhet. Det er ganske stor forskjell på det. Det å være åpen betyr å snakke om det som er vanskelig akkurat nå.»
Han skriver videre i innlegget: «Jeg vil at alle som opplever at livet er jævlig tungt akkurat nå, skal klare å snakke med noen om det. Om det er bestekompisen, venninnen, dama, kona, typen, mannen, pappa eller mamma så vil jeg at folk skal finne motet til å ta kontakt og si «Du, jeg har det ikke så bra akkurat nå, jeg.»»
Hele artikkelen finner du her.
Siden den gang har temaet ungdom og åpenhet jevnlig vært oppe til debatt. Meningene er mange og delte både om hva som kan deles og hvor det skal deles.
Hvis det faktisk er sånn at vi behøver å snakke om det som er vondt og vanskelig – er det da på TV, i vennekretsen eller i helsevesenet jeg finner det rette rommet – eller finnes det også andre muligheter?
Et viktig prinsipp i selvhjelpsforståelsen er «Si ikke mer enn du er klar for, og i ditt eget tempo.» Det er viktig å bygge opp tilliten til de du velger å dele med, før du deler det vondeste og vanskeligste.
For noen kan derfor en selvorganisert selvhjelpsgruppe være et godt alternativ – et sted å lufte de vanskelige tankene og følelsene blant andre som også strever med sitt. Dette er mennesker som ikke er en del av min vanlige hverdag – og dermed et sted jeg kan trene på å være åpen på en god måte og våge meg ut av komfortsonen i mitt eget tempo. Her er det taushetsplikt, og ingen må si noe før de er klare for det.