Skilsmisser, alvorlige diagnoser, oppsigelser, økonomiske problemer – mange ting kan inntreffe som snur livet opp ned.

De fleste av disse hendelsene skaper mange følelser og reaksjoner. Noen ganger blir følelsene så overveldende at vi ender opp handlingslammet. Vi kan også utvikle en sterk angst for hva morgendagen vil bringe. Det er tøft å være alene i dette skremmende landskapet.

Noen ganger blir vi så handlingsorienterte at vi glemmer å forholde oss til følelsene. Disse stuer vi bort som best vi kan. Men etter hvert tyter de gjerne fram igjen som vondt i kroppen eller som overreaksjoner i situasjoner som trigger det fortrengte.

Ikke alle er så heldige at de har noen de kan dele alt dette med. Opplevelsen kan være forbundet med både skyld og skam, og frykt for å tape ansikt og anseelse blant kollegaer, venner og familie.

For noen kan handlingslammelse føre til sykdom og medisinering, eller egenmedisinering i form av alkohol. Belastningen blir voldsom. Hvis kravet til å opprettholde en fasade utad kommer i tillegg, er veien kort til å bli utbrent. Noen erkjenner at de trenger hjelp, og søker en lege, psykolog eller terapeut.

Det finnes også en annen mulighet – og det er å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe sammen med deltakere som har ulike livsproblemer å streve med. LINK Oslo – senter for selvhjelp og mestring – starter slike grupper fortløpende.

Det har vist seg at grupper med «fortrolige fremmede» – altså mennesker man ikke omgås i andre sammenhenger – kan være et godt fristed for å våge å sette ord på de vanskeligste følelsene. Her møtes maks åtte deltakere to timer en gang pr uke.

Det de har felles er kunnskap og erfaringer om det å streve med et livsproblem og smerten forbundet med det. Ledelsen i gruppa består av faste rammer rundt møtene, og noen samtaleverktøy som deltakerne trener på. Som i et ordinært treningsstudio trengs det tid for å bygge «vågemuskler».

Å benytte ord som jeg og meg i stedet for «man» og «en», og å forholde seg til hvilke følelser og tanker som jeg rommer akkurat nå i møtet med meg selv og de andre, er viktige stikkord for hvordan samtalen foregår.

Å møte hverandre med tillit, raushet, varme og respekt er nødvendige faktorer for et godt klima i gruppa. Å våge å konfrontere hverandre – ikke ut fra hva du sa, men ut fra hva det du sa gjorde med meg her og nå – kan føre til spennende oppdagelser rundt dine egne reaksjonsmønstre.

Den smertefulle krisen du opplevde kan derved utvikle seg til å bli ny kunnskap som gir nye følelser som igjen gir ny kraft til å begynne på et nytt livskapittel. For herfra og framover opplever du nye valg og nye muligheter for nødvendig endring.