I denne fasen er deltakerne ofte høflige mot hverandre og redde for å gjøre noe galt. Ofte blir det vanskelig å våge å være helt ærlig.

Denne fasen kan være krevende for en selvhjelpsgruppe nettopp på grunn av det spesielle med å jobbe med egne problemer i en gruppe. Det eneste du og de andre deltakerne har felles er at dere sliter med ett eller flere problemer.

Det er kunnskapen om eget problem som gir grunnlaget for utviklingen – og for mange er dette en helt ny måte å arbeide på.

Derfor er det viktig å våge å sette ord på det som føles fremmed, og bli kjent med hvordan de andre deltakerne opplever gruppen.

Noen sitater:

«I helt nye grupper kan det være lurt å bruke mye tid på alt man lurer på, hvordan gruppa skal fungere, hvor mye kan jeg si, hvor mye bør jeg si, må jeg altid være høflig og avbalansert. Å ta opp slike tanker kan gjøre at gruppa begynner å fungere som en ønsker. Ta opp det som er nærliggende å snakke om.»

«Sitter vi i gruppa og er redde for ikke å bli likt, redde for å såre, redde for å bli såret, redde for å svikte, ikek våge å ta opp vanskelige ting, men bare «glatte over» med et smil når det koker som mest, blir det vanskelig å komme videre med selvhjelpsarbeidet.»

«Det var vanskelig å sitte og høre om alle de store problemene de andre slet med. Mine virket så små i sammenligning. Var det jeg hadde å stri med virkelig noe å bry gruppa med? Men da jeg våget å si det høyt forsto jeg at det var helt greit.»