Hvordan kan vi gi de unge tilbake troen på at de kan gjøre noe selv når livet butter imot framfor å sitte passivt og vente på å bli «reddet»?

Det snakkes ofte om foreldre som baner veien for barn og unge ved å aktivt gå inn og løse problemene for dem nesten før de oppstår. Hvilken mestringsfølelse får barn og unge da? Og hva skjer med egenmotivasjonen for å løse vanskelige oppgaver?

Den stikk motsatte holdningen praktiseres i enkelte urbefolkninger hvor barn og unge må streve med oppgaven til de har klart den. Ingen voksne stuper til for å hjelpe – de fortsetter med sitt – men alle voksne observere fra øyekroken så barnet aldri skader seg selv. Men i det øyeblikket barnet eller den den unge får det til, kommer applausen fra alle voksne som gleder seg over at barnet klarte å mestre.

«Jeg ser for meg en kylling i et egg. Kyllingen må med eget nebb hakke seg ut fra innsiden for å komme ut i verden. Den må destruere skallet for å bli levende og fri. Noen kyllinger klarer ikke dette og dør på innsiden. Det nytter heller ikke at noen hjelper til med å hakke hull i skallet. Det er selve hendelsen eller kraftanstrengelsen «å hakke hullet innenfra» som er garantien for å komme ut i verden.» (metaforen er hentet fraartikkelen Å hakke seg ut av egget, skrevet av Per Are Løkke i Tidsskrift for norsk psykologforening Vol 53 nr. 3 s 200-206)

Metaforen passer fint inn i byråd Inga Marte Torkildsens tanker om menneskesyn, som hun har med seg blant annet fra Forandringsfabrikken. Barnevernsbarna her vil selv fortelle hva de trenger – ikke bli det fortalt av velmenende voksne og ansatte. Tror vi at barn er i stand til å klare «å hakke seg ut av egget» – eller tror vi at de behøver hjelp?

Hva skjer med mestringsevnen hvis vi iler til med hjelpe- og støttetiltak for tidlig, framfor å vise tillit og tiltro til at de faktisk har ressurser til i stor grad å klare ting selv – og sette seg selv i stand til å be om hjelp fordi de har fått på plass egenkraft nok til å gjøre det?

En ettåring lærer ikke å gå hvis noen hele tida skal leie og støtte. Men arenaen for å lære å gå må være tilrettelagt på en slik måte at barnet ikke skader seg selv alvorlig.

Hvordan kan vi tilrettelegge slike arenaer for at ungdom skal kunne hjelpe seg selv? Ung Arena er en ny arena i bydel Gamle Oslo, hvor de unge kan prøve seg ut på forskjellige måter. Et flott tiltak!

Oslo har lenge hatt en annen arena hvor unge voksne over 18 år kan gå for å trene på mestring. Allerede i 2004 ble LINK Oslo – senter for selvhjelp og mestring opprettet. Her er det mulig å gå i selvorganiserte selvhjelpsgrupper og trene på å våge å hente fram ressursene som ligger bak problemet. Det er så lett å glemme hvor mye mer du er enn akkurat det som problemet representerer.

I selve problemet ligger det også mye taus kunnskap som bare venter på å bli tatt i bruk! Når denne kunnskapen blir hentet fram og fordøyd kan den bli en viktig ressurs for deg. Gjennom denne kunnskapen og erfaringen VET du noe om noe, som du ikke kan lese deg til.

Sammen med de andre i gruppen kan dere utforske problemene, utfordre hverandre og trene på å ta i bruk det dere allerede vet, men kanskje aldri våget å ta i bruk.

LINK Oslo tar folk på alvor. Unge voksne er også er i stand til å finne ut av ting selv, dersom de har en arena å gjøre det på. For å styrke arbeidet i forhold til unge voksne over 18 år har LINK Oslo søkt midler til et eget prosjekt for å nå ut til denne gruppen med informasjon, Unge Voksne for Unge Voksne.

Å delta i en selvhjelpsgruppe sammen med andre kan gi den nødvendige arenaen for å dele erfaringer utenfor sosiale medier. I en slik gruppe vil du fort oppdage at du ikke er alene med det du sliter med!

Les mer om selvhjelp under fanen Selvhjelp i menyen.