Nære venner betyr ikke alltid at du kan snakke med dem om alt. Familien er kanskje heller ikke den rette arena for vanskelige samtaler. Kollegaer? I vår tid er profesjonaliteten satt i høysetet og gir ofte ikke det nødvendige rommet for annet enn fag- og småprat.

I vennekretsen handler det ofte om å være vellykket – så hva gjør jeg når jeg ikke får noen av jobbene jeg søkte på… Når karakterene mine ikke er gode nok… Når jeg er den eneste som ikke blir invitert på fest? Når jeg blir min egen verste fiende og begynner å skade meg selv?

Tør jeg innrømme dette for andre – når jeg knapt nok tør å innrømme det for meg selv?

LINK Oslo opplever at det er et økende behov for en nøytral arene for å kunne snakke om det som er vanskelig. Skam, skyld – ikke å være god nok – følger mange som en vond del av hverdagen. Behovet for å snakke med noen er stort – men med hvem?

Akkurat nå trenger jeg verken diagnose eller støtteordninger – jeg trenger rett og slett noen å snakke med som forstår hvordan det er!

I en selvorganisert selvhjelpsgruppe finner du andre som allerede har kommet fram til det samme: de vil gjerne snakke med noen – men helst med noen som forstår og vet hva det vil si å streve med problemer.

Erkjennelsen av å ha et problem er en viktig fellesnevner – og det viktigste for veien videre. Først etter å ha forstått at jeg har et problem – og at det er jeg som skal ha hånda på rattet i livet mitt – kan jeg begynne å gjøre noe med det. Fra dette ståstedet kan jeg utvikle meg videre.

Jeg har store nok ressurser i meg selv – for jeg er så mye mer enn det jeg strever med! Jeg hadde bare glemt det!