En smertefull opplevelse gjør ofte så vondt at vi legger lokk på den og fornekter den. Etter en stund er opplevelsen tilsynelatende glemt, og vi rusler videre i livet tilsynelatende glade og fornøyde.

Erfaringsmessig koster det allikevel mye krefter å holde lokket på plass. Ligger det i tillegg mye i kista, blir det ekstra tungt å holde lokket nede.

Ofte må det en «gjenopplevelse» til – en episode som trigger den gamle – for å kontakt med det fortrengte problemet og følelsene knyttet til det.

Selvhjelp er å våge å gi slipp og å tørre å løfte opp lokket for å få tilgang til det som er gjemt bort. Følelsene i denne kista handler ofte om skam og skyld, som vi vanligvis snakker lite om – nettopp fordi det gjør så vondt.

Ved å åpne lokket til de smertefulle opplevelsene får du tilgang til den tause og skjulte kunnskapen som også ligger der sammen med smerten. Dette er din unike kunnskap om din egen opplevelse som det er nesten umulig å tilegne seg på annen måte enn ved å våge møtet med smerten og begi seg ut på erkjennelsesveien. I denne prosessen kan smerten forvandles til en skatt du kanskje ikke visste at du hadde.

Nettopp dette utgjør vekstmaterialet i en selvorganisert selvhjelpsgruppe gjennom speilingen som foregår der. Fordi følelsene er så allmenne er det lett å kjenne seg igjen i andres erfaringer.

Gjennom delingen blir følelsene normalisert – du er ikke så annerledes som du kanskje trodde. I gruppen får du også muligheten til å utvide din forståelse gjennom erfaringsdelingen, slik de andre får sin forståelse utvidet ved at du deler din opplevelse.

Fra denne plattformen blir det mulig å gå videre. Kanskje litt usikkert og ustøtt i begynnelsen, men med litt trening øker tryggheten.