Og gikk videre.
Det ble ingen god samtale i dag heller, bare de vanlige flosklene.
Jeg visste at hun strevde med å få hverdagen til å henge sammen. Jeg visste at hun hadde vært gjennom mye tøft de siste årene. Og allikevel sklir samtalen utenom de viktige tingene.
Hva er det som gjør det så vanskelig å snakke sammen? Handler det om redsel for å begynne å gråte hvis jeg skal sette ord på det som er vanskelig? Eller handler det om å ikke framstå som den som fikser og mestrer? Den vellykkede og perfekte med alt på stell og ikke noe rot i krokene?
Hvilke forventninger har egentlig andre til meg? Og hvorfor har de akkurat de forventningene? Kan det faktisk være slik at jeg går rundt og tror at alle har forventninger til meg som de faktisk ikke har dersom jeg våger å spørre?
Alle har nok opplevd øyeblikk i livet hvor det hadde vært deilig å synke ned i et hull i jorden og bli der. Øyeblikk hvor skamfølelse og flauhet fikk herske så sterkt at øyeblikket aldri ble glemt. Var det her frykten for å ikke være god nok oppsto? En frykt som siden har fulgt meg som en skygge og gjort det vanskelig å være fornøyd med meg selv og det jeg kan og har?
Når følelsen av å ikke være god nok vokser seg riktig stor og sterkt virker den umulig å snakke om med andre. For sett utenfra virker det latterlig å føle som jeg gjør – men inni meg er det altså dette svarte hullet som jeg er livredd for å falle ned i.
Og så skjer det plutselig – et annet menneske våger å åpne opp for sine fobier og sin frykt! Og jeg kjenner meg så godt igjen i det som blir sagt. Så var jeg allikevel ikke alene om å bære på slike vonde følelser.
Jeg våger å dele mine egne opplevelser, og opplever at den andre tar imot. Ikke bare det, men hun er glad for at noen andre har det som henne selv. Fra denne spede, men viktige begynnelsen vokser den gode samtalen fram, der vi deler og sammenligner liv og erfaring. Det handler ikke om å være bedre og flinkere enn den andre, men om å være et menneske med respekt for et annet menneske.
Fra dette ståstedet kan også livsgleden finne grobunn.
Kanskje jeg skal våge et ærlig svar neste gang noen spør? For jeg vet jo aldri hvem som egentlig ønsker en god samtale før jeg har åpnet for den selv. Jeg vil nok oppleve at noen blir stramme i maska og signaliserer at dette vil de ikke være med på. Så passet det ikke i dag. Men kanskje det passer for en annen i morgen?
Synes du det er vanskelig å begynne blant de du kjenner, kan en selvorganisert selvhjelpsgruppe bestående av fremmede være et sted å begynne å trene på det vanskeligste: å snakke om hvordan jeg egentlig har der i livet mitt akkurat nå.