Hans har i mange år levd et liv i angst, og har hatt det strabasiøst. Gjennom mye strev og mange nederlag maktet han å skaffe seg en utdannelse og var lenge i arbeid. Hans opplevde to kriser i livet sitt – kriser som aktiverte angstproblemene hans ytterligere, og han falt helt sammen. Faktisk så ille at han stengte seg inne i fire år, med tunge depresjoner og dødsangst.

Han mistet selvbildet fullstendig og lå helt brakk.
Midt oppe i dette fikk Hans høre om arbeidet i Angstringen. Han tok selv kontakt, men til å begynne med bare blåste han av det han fikk høre. Hans ønsket seg en ferdig «pakke», en «førstehjelpspakke» som skulle redde ham. Han var på dette tidspunktet ikke motivert selv for å gjøre en forandring, han ville bare motta hjelp.

Han var fortsatt en passiv tilskuer/mottaker.
Tilstanden forverret seg, og Hans ble lagt inn på sykehus og lå der i flere måneder. Helsevesenet mangler i de fleste tilfeller et ettervernsapparat, men legen mente at Hans trengte et sted å gå videre med det forandringsarbeidet han hadde begynt med på sykehuset. Ved utskrivelsen fikk Hans til sin store overraskelse beskjed fra legen sin om å ta kontakt med Angstringen.
Erkjennelse av problemet som ressurs. (PÅ hvilken måte da? Han er jo «henvist»?

Hans var nå blitt kjent med problemet sitt, og var motivert for å starte bearbeiding i en gruppe sammen med andre med samme problem.
Motivasjon. TTT (Ting tar tid). Imidlertid tok det mange runder på telefon før han våget å ta skrittet inn i en gruppe.
Aktivt valg – eget ansvar.

Hans understreker noe som har vært viktig for ham i hele prosessen gjennom selvhjelpsarbeidet:

«Jeg følte aldri at jeg ble tvunget til noe som helst, men at jeg selv har benyttet mulighetene. Jeg sa selv JA.» Etter en stund ble han deltaker i en gruppe sammen med seks andre. Deltakerne var av begge kjønn.
Gjensidighet. Egenkraftmobilisering (empowerment)

Han opplevde ganske snart at han kunne benytte de andre som modeller i sin egen utvikling og at han kunne være med og styrke de andre. Hans startet i første rekke sin egen selvhjelpsprosess, men var også med på å sette i gang andres. Etter to år løste gruppen seg naturlig opp.
Hans påpeker også en annen viktig dimensjon: deltakelse i selvhjelpsarbeidet har ført til at han har utvidet livet sitt, også utenfor gruppen. Han er i gang med videreutdanning, og han har tatt kontakt med familie og venner igjen.
Selvhjelpsgruppen ble en vei tilbake til livet – en nødvendig omvei.

Hans har fylt livet sitt, og han «får og gir daglig en vitamininnsprøyting». Han avslutter med å understreke: MAN MÅ STÅ PÅ FOR Å VOKSE!
Historien er sann, hentet fra Angstringen og finnes i Selvhjelpsboken, av Solbjørg Talseth og Kate Hoel.